Fryktbasert terapi
Å søke hjelp
Når du søker til terapi eller en eller annen form for veiledning på grunn av utfordringer eller et problem, så er det vel naturlig å tenke at terskelen kan være ganske høy og at det er skummelt å skulle hengi seg til et annet menneske eller system. Ofte er vi da i en sårbar situasjon og noe som ligger nært oss selv. På mange måter er vi nærme, eller skal nærme oss kjernen i den vi er innerst inne. Vi tvinges til å praktisere en eller annen form for tillit til noe annet enn oss selv. Og ofte er det her også en stor del av utfordringene ligger. Manglende tillit.
Jeg selv kom til Addictologi Akademiet og Espen Andresen med svært liten tillit. Jeg hadde mange mislykkede forsøk på å endre meg og livet mitt bak meg. Jeg følte meg som en som ikke kunne behandles. Et håpløst tilfelle. Som beskrevet i tidligere innlegg møtte jeg Espen og ble med en gang interessert i det han hadde å formidle, kunnskapen han viste meg representerte noe nytt, noe jeg ikke hadde sett før og som ga meg et lite håp. Noe det var svært lite av på den tiden i livet mitt.
Jeg begynte i gruppeterapi med en gang. Jeg møtte andre mennesker med lignende utfordringer som meg selv, jeg kjente til filosofien som gikk side om side med denne terapien. Så det var ikke helt ukjent. Og den første tiden, de første åra hadde jeg stor vekst og gjorde mange endringer og fikk det bedre. Jeg opparbeidet meg en enorm takknemlighet og stor tillit. Gode ting, som dessverre også skulle bli mitt fall.
Mobbing og frykt
14 år senere, 4 år etter at jeg kom meg ut av dette systemet kan jeg se tilbake på mange år med regelrett mobbing. Mobbing av meg fra den såkalte «terapeuten» Espen Andresen, men jeg ser også nå hvordan svært mange andre, om ikke de fleste også ble utsatt for det samme. Alt fra direkte utskjellinger og ydmykelser foran resten av gruppa eller andre i systemet på sosiale setter, til mer subtile, utspekulerte og manipulative teknikker for å holde folk nede, i sjakk, og på sin plass. Og alltid sørge for at man forstod at man ikke var «frisk» og ferdigbehandlet. Som mobbeoffer var man også en sikker inntektskilde. Det er jo en stor del av forretningsplanen. Sørg for å hele tiden forsikre klientene om at de er langtfra i mål og dersom man slutter å ta «ansvar» (les: fortsetter i akademiet) så vil det gå deg dårlig. Veldig dårlig. Så frykt er et viktig verktøy for Andresen. Sørg for å påpeke og indoktrinere frykten for hvordan ting går dersom du forlater ham.
Snikende virkelighet
Jeg pleier å si at hver gang jeg kommer ut fra frisøren så sier jeg til meg selv: «Gud nå var jeg langhåra gitt, at jeg ikke så det før». Håret vokser sakte men sikkert, på en sånn måte at stort sett så venner vi oss til det gradvis. Hadde noen forlenga håret på sekundet hadde vi reagert. Men ikke så mye når det kommer sakt men sikkert snikende. Det er først når vi klipper av oss det overflødige at vi virkelig ser OG føler på hva som har skjedd.
Slik pleier jeg å forklare det når folk jeg forteller om livet i Akademiet på og de opplevelser jeg og andre har hatt der reagerer med: «Hvordan kunne du finne deg i det?» Vel. Det kommer sakte men sikkert snikende. Du blir ikke skjelt ut i din første gruppe. Du blir ikke svindla de første månedene. Du blir ikke anbefalt om å «sette grenser» for familien din. Det vil si til slutt å ikke ha kontakt med familien din. Det kommer sakte men sikkert etter hvert som du engasjerer deg mer og mer i grupper, kurs, sosiale sammenkomster, utdanning og retreats. Alt etter anbefalinger fra Andresen og hans våpendragere. Og jeg har vært en av de største av de. Og alt pakket inn i tilfriskningens og kjærlighetens tegn.
Det kunne ikke vært lenger fra sannheten.
Sannheten
Sannheten er at du har blitt en del av et system og miljø hvor mobbing og utskjelling, frykt og mangel på egenvilje er det som faktisk foregår og skjer. Det er bare ikke så lett å se det selv etter hvert fordi det er blitt en vane.
Hva tror du skjer med deg når du sitter i en gruppe med alt fra 9-15 andre og ser terapeuten skjelle ut og «synliggjøre» en annen klients feil og mangler i alt fra minutter til timer. Fordi vedkommende har delt noe som tydeligvis utløste dette sinne og behovet hos terapeuten, altså Andresen, for å gjøre som han gjør. Får du mer lyst til å åpne deg om dine egne svakheter og sårbarhet? Bygger det opp en tillit som gjør at du føler deg trygg? Skaper det et godt miljø og klima for deg å jobbe med de skjøre og sårbare ting du kom for å få hjelp med?
Jeg vil nok heller tippe, jeg tar meg den friheten, at det skremmer deg. Og det skremmer det sårbare lille barnet som sitter inne i deg (om vi skal snakke i termer fra filosofien), det voksne barnet som vi faktisk trenger å lære oss å ta vare på, gi omsorg og å trygge. Slik at dette voksne barnet i oss ikke skal styre livene våre på alle de umodne måtene et lite baren gjør. Og så sitter «pappa» og skriker til din «søster» eller «bror». Da tør jeg påstå at du befinner deg i et dysfunksjonelt familiesystem skapt av den og de mennesker du betaler for å hjelpe deg med problematikken som ligger til grunn for at du i det hele tatt kom. Jeg vil påstå at dette er å re-traumatisere mennesker. Og det sjuke i det hele er at jeg betalte dyrt for det hele. Forstå det den som kan.
Erkjennelsen
Nå ble denne teksten noe helt annet enn jeg hadde tenkt men det var dette som lå på hjertet. Dette engasjerer meg, gjør meg forbanna, trist og forteller meg at jeg skal aldri slutte å fortelle sannheten om hva som foregår, virkelig foregår i Addictologi Akademiet og lignende miljøer. Det ødelegger mange, mange menneskers og familiers liv. Jeg har selv vært med å utvikle og støtte dette systemet som har skadet så mange så jeg har en jobb å gjøre for å gjøre det jeg kan for å rette opp.
Har du erfaringer fra Akademiet eller lignende miljøer. Ta gjerne kontakt for en prat eller kanskje du har lyst til å fortelle din egen historie her på blogg. Jeg hører gjerne fra deg. Sammen er vi sterke.
Ta vare alle sammen.
Terje.
Du vil kanskje også like
Laila Mjeldheim
Å leve i en forskrudd virkelighet
