Åpent brev til Espen Andresen

Hva skjedde?

Hei Espen. Hvordan står det til? Eller egentlig så bryr jeg meg ikke om det. Bare falt ut av meg på automatikk. Det er jo det som er vanlig når man møter mennesker, å bry seg.

Jeg skriver til deg først og fremst fordi jeg er oppriktig nysgjerrig på hva som skjedde med deg den dagen du endte med å slå til meg.

Jeg forstod med en gang jeg fikk sms av deg på Åros med beskjed om å komme inn i hovedhuset at noe var på ferde. Du og Wiveca var på huset og jeg fikk beskjed om å sette meg ned. Jeg kjente på stemningen at noe var i gjære.

Så starter du, jeg husker ikke en gang hva temaet var men det kan jo ha vært hva som helst. Du virket uvanlig irritert og jeg forstod raskt at her var det bare å legge seg flat, ikke si i mot eller forklare.

Men du klarer altså å hisse deg opp mer og mer mens du holder monologen din over min udugelighet, uærlighet og så videre. Jeg sitter mest og observerer. Jeg føler meg ikke redd eller skremt, jeg er ganske godt herdet. Wiveca sitter rolig ved siden av deg og spiser.

Ukontrollerbart sinne?

Hva er det som skjer i kroppen din og hodet mens du holder på. Og det er ikke snakk om noen få minutter. Det varer og varer og jeg ser at du blir sintere og sintere. Hva er det du er så sint på. Hva er så annerledes denne gangen enn alle de andre hundrevis av gangene du har skjelt meg ut både privat og i plenum foran klienter. Dette lurer jeg på. Og er nysgjerrig på.

Du når til slutt en tilstand til og med jeg faktisk ikke har sett deg i før. Hele du dirrer og spruter av forakt og avsky. Du blir rød i ansiktet og det virker nesten som om du har vondt for å puste.

Og her er et stort spørsmål: Var du ved dine fulle fem og tilstede i deg selv da du reiser deg og går mot meg mens du skriker ut retoriske spørsmål som omhandler min person og udugelighet. Jeg kan føle spyttet ditt i ansiktet mitt i det du står over meg og kjefter og skriker.

Og så slår du.

Reaksjonen

Var du ved dine fulle fem da? Jeg vet ikke. Ikke for å unnskylde men jeg så den umiddelbare reaksjonen i ansiktet ditt da jeg så opp igjen på deg. Det jeg så var frykt. Overraskelse. Og etter noen sekunder får du summet deg og går vekk fra meg mens du da selvfølgelig går på meg igjen. Som en klassisk konemishandler spør du meg: «ser du hva du får meg til å gjøre?»

«Skal du bruke dette mot meg nå, være offer, som du er så god til, hæ?»

Med et varmt og rødlig kinn er det nesten så jeg begynner å le Espen. Kan det bli mer klisjeaktig. Skylde på offeret. Å gjøre deg sjøl til offer. Klarer oppegående vanlige mennesker å gjøre det. Derfor spør jeg om du var ved dine fulle fem den dag eller om du rett og slett var psykotisk?

Vel jeg kan vel egentlig bare takke deg for at du dro det så langt. Dette var virkelig starten på slutten av min tid i Akademiet. Jeg hadde funnet meg i mye av deg Espen for jeg trodde på visjonen din du presenterte for meg i 2007/2008. Og jeg følte meg sett av deg og inkludert.

Sett i perspektiv i ettertid har jeg skjønt at du gjør kun fine ting for mennesker når du vet at du kan få noe igjen for det selv.

Det må være ensomt

Jeg må si Espen at jeg synes virkelig synd på deg. Leve i en verden hvor det er deg og din lille gruppe mot resten av den sjuke verden. Jeg forstår veldig godt at det føles bra å ha rett, skape din verden hvor ditt ord gjelder. Men har du i det hele tatt kontakt med deg selv.

Når du på telefonen sier til VG journalist Erlend Ofte Arntsen sier at: «Men kjære deg Erlend, jeg har da ikke hatt en eneste konflikt med en eneste klient». Da lurer jeg litt på hvordan du tenker. Er det noe du har hatt så er det konflikter med mennesker som har valgt å slutte og som vil ha tilbake pengene sine, bryte 6 måneder kontrakten og så videre. Det var jeg jeg som satt med disse sakene og skulle forsøke å få det til å forsvinne. Vi hadde jo advokater som tok kontakt på vegne av klienter. Men du lever altså i at du aldri har hatt konflikt med klienter. Det må vel kalles en psykose og en beskrivelse av virkeligheten som er så langt fra sannheten man kan komme. Hva får deg til å komme med en slik påstand som er så lett å tilbake bevise?

Vel uansett Espen. Jeg håper du kjenner et snev av dårlig samvittighet og har noe som helst kontakt med noe menneskelig i deg. For de handlinger du har utført i mange år nå er alt annet enn det.

Jeg kan ikke si at jeg ønsker deg alt godt men jeg ønsker deg et sammenbrudd hvor du våkner. Det kommer i så fall til å gjøre veldig, veldig vondt. Du har mye å gjøre godt for ovenfor veldig mange mennesker.

Jeg håper for din del at du en dag våkner.

Hilsen tidligere kollega og klient

Terje