Begynnelsen i Addictologi Akademiet

Jeg orket ikke mer. Det var våren 2017. Uansett hva han sa så tenkte jeg at nå må jeg bare komme meg unna. 10 år av livet mitt var over. 10 år av misforstått tillit. 10 år av å tro på et menneske som jeg lenge hadde følt redda livet mitt. 10 år med takknemlighet som jeg ser i ettertid er helt feilrettet. Og som alt i alt har skadet meg på et dypere plan enn noe annet noen gang har gjort. 

La oss gå 10 år tilbake i tid. 

Første møtet

I 2007 var jeg ganske desperat.

Jeg trengte hjelp, og en venn av meg som så hvordan det stod til anbefalte meg å ta kontakt med en som het Espen Andresen. Han skulle visst nok ha startet opp med gruppeterapi som samsvarte med det jeg trodde på fra før. Jeg ringte, fikk en rask innføring i temaene, hva han kunne hjelpe med og vi satte opp et møte noen dager senere. Utrolig nok kom jeg meg bort til lokalen han leide. Spent og nervøs ringte jeg på dørklokka og tok heisen opp til lokalet. Der møter jeg en kar jeg har sett på 12-trinns møter noen ganger tidligere uten at jeg kjente han. Han tok meg i mot og vi var raskt i gang med det jeg var kommet for. Jeg fortalte kort om problematikken min, som jeg forstod at han raskt skjønte. Deretter ga han meg innsikt i den kunnskapen han hadde. I forkant av dette møtet var en av de tingene som føltes håpløst for meg at jeg jo hadde  vært igjennom så mye behandling, terapi og program at det føltes som om jeg var en «lost case». Og det var dette som gjorde et dypt inntrykk på meg denne ettermiddagen. Jeg følte at jeg virkelig lærte noe nytt, noe som samsvarte med det jeg kunne fra før men som virkelig tente en ide i meg om at det kansje var håp for meg allikevel. I dette møtet følte jeg meg sett, forstått og godt tatt i mot. Jeg stusset også litt over at mannen som satt foran meg var så diametralt forskjellig fra meg der han satt med muskler, tatoveringer, store ringer i øra og var det jeg så på som en tøffing. Men som jeg allikevel følte meg trygg på og sett av. Jeg mener å huske at jeg bestemt meg der og da for å prøve. Eller om det var noen dager senere. Jeg begynte i hvert fall i gruppe rimelig kjapt. På den tiden hadde Espen starte sin andre gruppe. Da jeg kom i gruppa så jeg et par kjente fjes, ellers nye. Jeg hadde gått mye på møter og vært i utallige grupper før, så selve settingen var ikke skremmende. Jeg var mer skamfull for at jeg ikke hadde «fått det til» tidligere og var nå tilbake på scratch. 

Gruppa

Jeg lært fort rutinene i gruppa og brukte mye av de første gangene til å lytte til de andre. Kjenne på hva jeg kunne dele om og ikke. Det var en åpen gjeng og jeg fant meg fort til rette. Dog, som jeg stort sett alltid har gjort tidligere, jeg uteble en gruppe her og der og måtte flere ganger så å si begynne prosessen på nytt. Jeg tok også flere tilbakefall i starten. Det tok meg rundt et halvt år å lande skikkelig i gruppa. I denne perioden ble jeg tett fulgt opp av Espen, jeg opplevde hans engasjement som ekte og det ga meg jo noe jeg hadde savnet hele livet. En stødig mannlig opperksomhet. Jeg gjorde nok mitt beste for å sabotere men han slapp ikke taket i meg. I denne perioden, men også videre, opplevde jeg det nettopp slik. Jeg satt på med han hjem etter gruppa en del ganger hvor jeg fikk enda mer hjelp og ikke minst kunnskap. Det ble ganske mye ekstra tid utover selve gruppa. Noe jeg likte og satte pris på. Og som nok var en viktig faktor for at jeg ble i gruppa. 

Love bombing

Nå i ettertid kan jeg vel se mer på det som at jeg ble såkalt «love bomba». Overøst med oppmerksomhet og dratt inn i noe som etter årenes løp skulle vise seg å bli noe veldig, veldig destruktivt. Jeg er fortsatt i dag usikker på hvor mye av intensjonen og ønsket om å faktisk hjelpe mennesker var der den gang eller om det har vært like kynisk og sykelig som det ble til 10 år senere. De lærde, og jeg, strides. 

Etterhvert som jeg fikk lenger avstand til misbruket og destruktiv livsførsel,  kom jeg meg  sakte men sikkert mer tilbake på fote. Da begynte jeg å få mulighet til å bidra i Espen sitt prosjekt som han var helt åpen om. Han skulle bygge et nytt, mer ærlig, mer åpent og bedre fellesskap for tilfriskning på et dypere plan. Addictologi Akademiet. Det innebar fler grupper og eventuell utdanning. Målet var å endre hele den norske behandlingsverden når det kom til rusbehandling. Han var svært engasjert og overbevisende. 

Han så vel etterhvert at jeg hadde en del kvaliteter som kunne bidra til å få dette til å vokse. Jeg engasjerte meg i å få ut budskapet, fikk satt opp et forslag til hvordan vi skulle utvikle dette, og etterhvert sette opp en nettside og samle ressurser og oversikt over de tingene han hadde gjort frem til da. Han var selv nyutdannet og hadde ikke veldig mange år rusfri men hadde gjort en god jobb så langt. 

Boka

Han skrev på bok. Boka om sitt eget liv og vei ut av rusen. Og en kraftig kritikk av dagens rusomsorg. I den siste halvdel av prosessen med forlaget ble jeg med som en slags konsulent og følte meg nesten som en storkar der jeg satt på møte med Cappelen og diskuterte både det ene og det andre. Og fra her og utover så bare fortsatte det. Mer og mer oppgaver. I samme periode som jeg begynte og gikk i grupper hadde jeg utdannet meg til massasje-terapeut og fikk med en gang både under og etter utdanning mye å gjøre. Så i perioden hvor jeg stadig tok på meg mer oppgaver for Espen og hans prosjekt jobbet jeg fulltid og vel så det med forskjellige oppdragsgivere og enkeltklienter. Etterhvert begynte dette å bli mer og mer en påkjenning. 

Svikte familie og venner

Han hadde bra kunnskap, var overbevisende, engasjert og ga meg masse oppmerksomhet. I nesten ett år gjorde han det. Han var ung, sulten, engasjert og ville gi noe videre. I løpet av det første året ga han meg ting jeg hadde savnet hele livet. Mannlig støtte og oppmerksomhet, engasjement, følelse av å bety noe, være av betydning. Bli sett av en mann som var helt annerledes enn de gutta som ikke hadde godtatt meg under oppveksten. Etter 2 behandlinger for misbruk følte jeg meg sett for første gang. I dag 14 år senere kan jeg se at jeg ble hekta. Fra «første» pille som det sies. Den «første» var gratis. Jeg ble «love-bomba». Jeg fikk så mye oppmerksomhet, omsorg og oppfølging at jeg ble hekta. Jeg fikk tilhørighet. Det som skulle bli 10 år av livet mitt hvor jeg sviktet alt og alle for å tilfredsstille «min frelser». Han som hadde «redda meg» Han som fikk meg til å vende meg vekk fra hele min familie og alle som hadde betydd noe for meg i min oppvekst og mitt liv. Plutselig var alle bare et «problem» som skulle dramatiseres. Men allikevel fortsatte jeg å jobbe og stå på for denne mannens mål. For han hadde et mål. Og det var han helt tydelig og klar på fra dag en. Han skulle revolusjonere behandlingsverden. Med sin metode og sin kunnskap og ideer. Og jeg var med. Jeg hadde jo selv erfaring fra at innøvde metoder ikke hjalp. Så jeg kastet meg på. Jeg var solgt. 

To be continued…….

Les mer på VG.no for mer artikler om sakskomplekset rundt Addictologi Akademiet og Det Norske Kartselskap.