Da det smalt!

Begynnelsen på slutten

Noen ganger er det greit å begynne med slutten. Eller som i dette tilfellet, starten på slutten av min tid i Addictologi Akademiet. Situasjonen du straks skal lese fant sted en gang sommer/sensommer 2016. Jeg forlot Akademiet i mars 2017.

«Kan du komme inn en tur?» Allerede da sms’en plinget inn på telefonen forstod jeg at noe var på gang. Jeg ruslet over plassen fra huset mitt og gikk inn på kjøkkenet i hovedhuset. Vivian satt og spiste mens Sjefen sjøl satt og bakte seg en snus. Først sa han ingenting. Men kroppsspråket og energien hans sa allikevel alt. Som så mange, mange ganger før. «Sett deg» Jeg satte meg rolig ned på andre enden av bordet og kjente at hele kroppen forberedte seg på det som jeg visste ville komme. Ting skulle løftes. Tas opp. Settes grenser for. Den dag i dag husker jeg ikke detaljene i akkurat hva det i dag var som var problemet. Erfaringsmessig var det mye å ta av i følge han.  I det Sjefen sjøl satte i gang i kjent stil, hørte jeg mine egne tanker si: Her er det bare å ta i mot. I dag er det ikke noe vits i å forsøke å hverken forklare eller komme med unnskyldninger.  Bare ta imot.

Ukontrollerbart sinne

Etterhvert som minuttene går og jeg stort svarer ja, du har rett, på alle påstandene fra han, ser jeg at han blir mer og mer sint. Han snakker og kjefter seg opp, både i volum, stemmeleie og energi. Vivian sitter rolig ved hans side og spiser. Sånn sett er det bare en helt vanlig kveld på Åros. Sjefen sjøl er sint. Jeg får kjeft. Eller «grenser» som det heter her i gården. Etter lange tirader og utbrudd begynner selv jeg å reagere på hvor sint og forbanna han er.  Til slutt skjønner jeg at så sint har ikke engang jeg sett ham i løpet av de drøye 9 årene jeg har kjent han.

Til slutt, etter ca 30 minutter reiser han seg opp og kommer mot meg mens han fortsetter å kjefte. Fortelle meg hvor sliten han er av meg, hvor håpløs jeg er, hvordan jeg ødelegger for han og rett ut motarbeider han. Snart står han helt oppå meg mens jeg fortsatt sitter og forsøker bare ta i mot og ikke provosere. Nå begynner min egen puls også å stige.

Pang! Der smalt det.

Han tok rett og slett flathånda med en god sving og klasker til meg i ansiktet.  Noen millisekunder med sjokk. Det ringer i øra og jeg kjenner jeg blir varm i kinnet.

Sjokket

Jeg ser på Sjefen sjøl, og noe har skjedd. Han ser både sjokkert og livredd ut. I hvert fall i et sekund eller to. Han snur seg rundt, og mens han sakte går vekk fra meg sier han: «Ser du hva du får meg til å gjøre? Hæ?»

I absurditeten i situasjonen begynner jeg nesten le. Har jeg ansvaret for at du slår?

Vivian spiser ferdig og går rolig ut på kjøkkenet og setter tallerken inn i oppvaskmaskinen og kommer tilbake og setter seg igjen. Samtidig fortsetter Espen: «Nå? Tror du at du får overtaket nå? Skal du være offer i dette? Bruke det mot meg?»

Jeg bedyrer at det skal jeg selvfølgelig ikke gjøre og uttrykker forståelse for at han er sint og må sette grenser for meg. Etterhvert får jeg beskjed om å gå.  Jeg går inn til meg selv.

Enda en dag i Addictologi Akademiet.

Les mer på VG.no for mer artikler om sakskomplekset rundt Addictologi Akademiet og Det Norske Kartselskap.