Jeg er ferdig med skammen!

Skam som grobunn

Jeg vil følge opp temaet skam fra forrige innlegg. Samt en del andre ting. I skrivende stund er det gått noen dager siden terrorangrepet i Oslo som drepte 2 og skadet 21 mennesker fant sted. Selv satt jeg langt unna, trygt i min egen leilighet. Men etter hvert som detaljene ble fler og fler, og det sank innover meg hva som hadde skjedd så ble jeg overveldet av en rekke forskjellig følelser. Alt fra tristhet, sorg, gråt, redsel, sinne og ikke minst så var det som om noe åpnet en dør inn til skammen min som er mangfoldig og som jeg nok har forsøkt legge lokk på lenge. Og etter hvert som dagene har gått så har det brygget seg opp en kampvilje, et «sunt» sinne som jeg ikke har kjent på lenge. Følelsen av at resultatet av at en person, muligens psykisk syk, er at offentlige etater og yndigheter oppfordrer meg og resten av det skeive miljøet til å holde oss hjemme, vekk fra gatene, ut av lyset og inn i hulene.

Det gjør meg rasende.

Å bli skambelagt

Det vekker minner fra oppvekst hvor jeg har hørt til stadig at jeg måtte dempe meg. Hvor jeg husker å kjenne voksnes flauhet over meg når jeg som barn var glad, sang, danset og var meg selv. Men ikke helt sånn som man forventet av en liten gutt. Ei heller da jeg ble ungdom. Og kommunikasjon er så mye mer enn ord. Jeg kan fortsatt kjenne det ubehaget ved å forstå at min eksistens gjorde det ubehagelig for andre mennesker. Blikkene, stillheten. Det å bli oversett og forsøkt ignorert.

Det gjorde vel egentlig til at jeg bare gjorde mer ut av meg. Slik ble jeg på mange måter en rebell. Men samtidig veldig såret og skambelagt. Det gjemte jeg nede, innerst og bakerst. Så langt bak jeg kunne. Og gjorde mitt beste.

Å bli et bytte

Dette er nok en av foranledningene til at jeg ble et lett «bytte» da jeg møtte Espen Andresen i 2007. Jeg var sårbar, følte meg mislykket etter behandlinger og stadige tilbakefall. Jeg levde på mange måter i praksis ut den skammen jeg gikk og bar på. Jeg følte meg sett, ivaretatt og forstått. I dag ser jeg svært annerledes på det hele. Jeg ble «love bomba». Hvor kynisk, bevisst og kalkulerende Andresen var på den tiden vet jeg faktisk ikke men jeg vet hva resultat ble etter 10 års utvikling i et svært internt miljø med egne regler, egne sannheter og stort sett hele resten av samfunnet som «fiende».

Og i dette miljøet ser jeg i dag at med min historie med å ikke tørre å være meg, stå for den jeg er, være trygg i meg selv og stole på meg selv, mine følelser og intuisjon så fant jeg meg i å leve med konstante, daglige repetisjoner av mitt eget traume. Hver eneste dag bestod i en blanding av at Espen trykket på skamknappene mine, fortalte meg hvor udugelig jeg var, hvor håpløst det var å skulle hjelpe en sånn som meg. Stadige spørsmål om det hadde vært bortkastet all tiden han hadde brukt på hjelpe meg.

Samtidig etter hvert som årene gikk fikk jeg stadig mere tillit i form av arbeid som skulle gjøre. Lede grupper, ta inntakssamtaler, være studierektor og ansvarlig for FUN utdanningen. Etter hvert være lærer på workshops. Ha ansvaret for å holde kontakt med FUN i Sverige. Samtidig som jeg stadig ble beskyldt for å konspirerer med Sverige og de «sjuke» folka der.

Å skape en sannhet

Men jeg ser jo i dag et mønster hos Espen. Han er ekspert på å skambelegge det meste klientene og menneskene rundt seg gjør. Høyt og tydelig. Gjentagende. Gang på gang. Tydelig i troen på at sier man noe høyt nok mange nok ganger så blir det sant. Og det værste er jo at det i et slikt internt miljø så fungerer det.

Alle mennesker har svakheter. Det er en del av det som gjør oss til mennesker. Alle mennesker har en eller annen form for skam. Espen Andresen er ekspert på å finne ut av disse og å utnytte dette til sitt eget beste.

Han fikk meg jo til å tro på at det gjaldt bare å ha tillit til han og «programmet». Så skal det bli bra der fremme. Jeg trengte ikke å forstå alt. Bare ha tillit. Så jeg valgte det. Det innebar blant annet at han fikk 250 000,- i cash av meg for å investere i FUN som en forsikring på min fremtid. Ingen kontrakt. Så ei heller for to av mine venner som fikk samme tilbud. Så fikk Espen Andresen 900 000,- av meg som en investering i eget kurssted på Åros. Uten kontrakt. Jeg måtte jo ha tillit må vite. I ettertid har jeg jo skjønt at dette var egenkapitalen som skulle til for å kjøpe huset. Uten mine penger hadde han aldri fått kjøpt Åros. Jeg dro han for retten for dette og vant i Drammen tingrett.

Og jeg mener i dag at det meste av dette som jo for mange fremstår som at jeg har vært helt dust og ikke fulgt med i timen. Ja det er sant det. Jeg var for opptatt av å være riktig. Flink nok. Takknemlig nok. Helt på grensen til psykotisk faktisk. Utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Men inne i denne bobla er alt, alt annet en normalt. Og min egen skam var på en måte grobunnen som lot Espen få så mye makt over meg.

Jeg er ferdig

Derfor. Derfor er det at med den siste ukes hendelser og de følelsene det har vekket i meg så våkner som sagt det seg en kampvilje jeg ikke har kjent på veldig, veldig lenge. Jeg står i situasjoner i dag som dreier seg om veldig mye av det samme. Jeg blir forsøkt oversett, skambelagt, nedverdiga og rett og slett lurt. Men jeg finner meg ikke i det. Jeg finner meg rett og slett ikke i det.

Jeg er ferdig med å gjemme meg. Dempe meg. Tilpasse meg. Jeg er straks 48 år gammel og har levd et ganske så innholdsrikt liv på både godt og vondt. Men jeg er ferdig med å la meg kue. Jeg er ferdig med å la andre trykke på skamknappene mine og få det som de vil. Enten de heter Espen Andresen, Sylvi Listhaug, familiemedlemmer eller andre. Vi er ferdig med det.

Dette ble en tekst alt for lang i forhold til alle retningslinjer med det er sånn det er. Har du kommet deg hit i teksten takker jeg for oppmerksomheten og ønsker deg og alle dine en fin, skamfri sommer. Det er blitt en klisjé, men av en grunn: Størst av alt er kjærligheten. Det er bare det at av å til må man luke ganske godt i bedet for å se rosene .

Terje