Når torpedoen ringer.

Ubesvart anrop.

Jeg så at jeg hadde et ubesvart anrop på mobilen da jeg var på vei inn for å handle råvarer til et bryllup jeg skulle levere mat til. Jeg kjente ikke igjen nummeret, googlet dette og så at det var registrert på en bedrift. Hmm, mulig ny kunde tenkte jeg da og gjorde meg først ferdig med handling. I bilen på vei tilbake til kjøkkenet ringte jeg opp nummeret. Jeg møtte en vennlig og hyggelig stemme som raskt virket som om han kjente meg. Jeg lyttet til hva han hadde og si og han begynte fort å snakke om Laila, og at han hadde vært en støtte for henne i forhold til mennesker som forsøkte å lure henne etc. Hvorpå han videre begynner å snakke om Lisbeth Sogn og alle de problemene Laila hadde hatt med henne, hvor mye hun skulle skylde og så videre.

Jeg satt litt forundret og lurte på hva alt dette hadde med meg å gjøre. På dette tidspunktet hadde jeg vært ute av Akademiet i noen måneder, og hadde på langt nær landet men følte meg allikevel på mange måter ganske ferdig. Så etter en stund spør jeg: Hva har dette egentlig med meg å gjøre? Han fortsatte bare i samme tralten så jeg spurte igjen; Hva skal jeg gjøre med dette? Han kjørte på med alle som skyldte Laila penger etc.

Plutselig gikk det opp et lys for meg. Jeg kom til å huske en av de siste gangene jeg forlot kontorene til Det Norske Kartselskap at Laila slang etter meg i det jeg gikk: «Husk at du må betale for deg Terje, du slipper ikke unna. Hvis du ikke gjør opp for deg så får du besøk.»

Og jeg skjønte jo hva slags type besøk det skulle være. Ikke akkurat hyggelig besøk. Mer av typen innkrevere med balltre.

Så naiv som jeg var da, og ganske i gang og energisk i arbeidsdagen min så sier jeg; «Åh, handler dette om at jeg skulle få besøk dersom jeg ikke gjør opp det Laila mener jeg skylder henne og Akademiet.»

Bæng!

Dyret slippes løs

Da skal jeg love deg det smalt godt i andre enden av røret. De neste påfølgende minuttene fikk jeg en tirade med trusler om hva som kom til å skje med meg dersom jeg ikke fulgte «ordre». Vi snakker låst inne i container i Maridalen, knuste kneskåler, besøk hjemme og så videre. Dette etterfulgt av en innføring i hvor grenseløs denne personen var, at jeg bare kunne gå til Politiet om jeg ville for de dreit han i så det holdt i følge ham selv. Samt at de visste godt hvem han var og at de nærmest var redd for han.

Puh…… Jeg må jo absolutt innrømme at jeg ble redd, eller mest skremt egentlig. Jeg forstod at her gjaldt det å spille korta sine rett. Så jeg la meg «flat», i hvert fall imaginært og lurte på hva han krevde at jeg skulle gjøre. Og beskjeden var klar. «Du skal møte Laila på kontoret her og bli enig med henne og behandle henne med respekt!» Jeg kjente med en gang at er det ett sted jeg IKKE skal befinne meg noen gang mer så er det på Laila`s domene.

Så sikkert dum og naiv om jeg er så sa jeg at jeg gjerne kunne møte Laila og avtale videre men ikke på kontoret, og hun skulle møte meg alene. Utrolig nok godtok vedkommende dette. Så jeg lovet at jeg skulle ringe Laila med en gang og gjøre en avtale.

Fint, sa han og så avsluttet vi samtalen.

Målløs

Jeg satt igjen målløs i bilen. En av mine måter å reagere på i ekstreme situasjoner er å bare bli helt kald. Helt stille. Det ble jeg også her. Det gikk et minutt eller noe, så tok jeg opp telefonen og ringte Laila.

«Jeg har fått en telefon av en kompis av deg. Han ba meg sette opp et møte med deg. Når kan du?»

«Torsdag kl 13 på Cafeen på Løren Torg»

«Ok da sees vi der»

Så kjørte jeg hjem.

Resultatet av 10 års terapi

Slik ble altså livet mitt etter 10 års terapi, arbeid og liv i Addictologi Akademiet. Truet på livet av en av Norges velkjente torpedoer. Fordi Laila Mjeldheim og Espen Andresen skulle kreve inn oppdiktet gjeld.

Men reaksjonen kom ganske sterkt og rasende, rimelig fort.

Mer om det og mitt møte med Frk. Mjeldheim i neste post.